Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter!

I skrivende stund spiser jeg helgens siste pinneis og kan konstatere at syttendemai og alt som hører til er over for i år. Skriver dette med en blanding av angst og fryd i og med at meg og line kom hjem i halv 4 tiden i går og jeg ikke husker så forferdelig mye av hendelsesforløpet etter klokken 23:00. Bevismaterialet, halvannen flaske vin og diverse 4,7 prosenter snakker for seg selv(det er borte).. Kan ærlig innrømme at det har blitt særs mye rangling den siste måneden og det kjennes veldig godt på kroppen. Men nå ble innlegge litt fjortiss, egentlig. Nok om det, lizm.

Hipp hurra, gratulerer til alle nordmenn og andre som vifter med det norske flagget! Ikke at jeg har noe i mot de som vifter med irakiske, afghanske, iranske, tyrkiske eller russiske flagg, men dere bør kanskje revurdere oppfattningen av "Norsk Nasjonaldag" konseptet litt.

Hade kavalkade, på bade, din gamle sjokolade.

Fusk, fanteri og dårlig kondis

Kjære leser, eller Kenneth, Line og Aleksander, om dere vil gjøre det personlig, i dag hadde jeg en forferdelig dag. Rett og slett. Du tenker kanskje at "oi nå tar ho vel litt hardt i", men det gjør jeg faktisk ikke.

La meg ledsage deg gjennom denne kvalmende karusellen av en dag: det startet med at jeg forsov meg, våknet kl 7, da vanlig prosedyre er halv 7.

Videre kom jeg meg i samband med line endelig på skolen. Klokken ni-null null fikk beskjed om at vi kom opp i engelsk skriftlig, noe som mildt sagt ikke var en bombe. Siden vi kom hjem fra england har ymse lærere mast om at det hadde vært topp hvis vi som er så gode i engelsk kunne komme opp i nettopp det. Men herligfred da, nå har de mast så mye om det at det er umulig å la vær å lure. Her er det noe muffens... 

Nok om konspirasjonsteoriene.. Som om ikke det å bli "trukket"(spesielt utvalgt) til engelsk eksamen var nok, venta coopertesten rett rundt hjørnet. Altså på gamle stadion. Coopertesten er relativt ubehagelig, og etter alt å dømme de 12 dårligst brukte minuttene i løpet av min 12 år lange skolekarriere. Det som er med coopertesten, ihvertfall for min del, er at man glemmer hvor forferdelig ubehagelig det er fra gang til gang. Jeg må ærlig innrømme at jeg nesten ikke gruet meg til gymtimen, noe jeg kanskje burde gjort. 

Kroppen har en snedig måte å glemme smerte på tror jeg, for eneste fysiske sporet etter coopertesten nå er en mindre spenstig musklatur i nedre-lår regionen. Psykisk kommer dårlige cooper-minner aldri til å slippe taket, og den vil trolig ødelegge selvtillitten til mange tusen elever i norges land i årene som kommer. Oi så gjillt å tenke på!

Uansett, testen gikk etter forholdene å dømme bra. Med forhold mener jeg generell fysisk form og kompetanse når det kommer til løpe-relaterte idrettsgrener. Det gikk som forventet, og uten å gå i dybden kan jeg si meg fornøyd, så setter vi strek der. 

Tilbake på skolen fikk vi kose oss med prøveeksamensoppgaven, som så vidt ble ferdig. 

PS. Hvis du lurer på hvorfor innlegget er så ufattelig fargerikt er det fordi jeg tenkte som så at kanskje litt farger lyser opp denne ellers så mørke, triste dagen. Åh jeg er så lur noen ganger!